I dag reiste jeg på graven til far for første gang etter at gravsteinen er blitt satt på plass. Jeg har utsatt dette en stund, ene og alene fordi at når gravsteinen er satt opp da blir det bekreftet en gang til at dette er virkelig. Det er vanskelig å forklare på noen annen måte enn at det kjennes helt feil at far ikke er her. Samtidig som det er flere måneder siden han gikk bort, så er det dager da det kjennes som om det var i går. Nå når jeg var på graven fikk jeg den følelsen.

Graven var nydelig. Mor har plantet noen av fars yndlingsblomster forran steinen, og på steinen står det to små fugler. Far har alltid vært så glad i fugler, så det var et av mine ønsker at han skulle ha det på gravsteinen. De passet fint der.

Det stod også fem gravlys ved steinen. Mor fortalte etterpå at det var pokergjengen til far som hadde reist opp før pokerkvelden for å tenne fem lys for far. Det er svært rørende.

Far har alltid vært veldig god å snakke med, og jeg savner turene sammen med ham da vi bare kunne gå å drøse om løst og fast. Far hadde alltid tid til meg, og han hørte alltid etter på det jeg hadde å si, selv om det kanskje ikke alltid var like fornuftig. Det er mange ting jeg har lyst til å dele med far. Nå står jeg ved graven og forteller ham om saker og ting i livet mitt.

Det siste jeg sier før jeg går fra graven er at jeg er glad i ham. Det sa jeg ofte når han var i live også. Jeg er heldig som har hatt en så fantastisk god far.

Dette er et bilde fra påsketuren i 2008 hvor far og jeg utforsker en sopp.

Slike øyeblikk er svært dyrebare, og jeg tar godt vare på dem i mitt hjerte.