Som medlem i norsk medisinstudentforening (Nmf) får jeg en gang i måneden et blad som heter æsculap. Etter at jeg leste det denne gangen er det særlig to artikler som jeg har tenkt litt på i ettertid.
Den ene er skrevet av lederen i Nmf-Utland som nå er ferdig med studiet og skal vende hjem til Norge. Vedkommende skrev litt om at i forbindelsen med alt snakket om den nye turnusordningen har det også kommet frem at det finnes de av medisinstudentene i Norge som ikke akkurat er overbegeistret for oss utenlandsstudenter. Det virker som om flere har et inntrykk av at vi som studerer utenlands er de som ikke var "smarte" nok til å komme inn i Norge. Teorien virker til å være at vi reiste til utlandet for å gå på et "enklere" universitet, og at vi kommer til å komme hjem som dårligere leger. Det er jo veldig enkelt sagt av meg for å oppsumere mange forskjellige meninger, men du forstår poenget.
Den var når jeg leste dette at jeg kom på den andre artikkelen jeg leste i samme blad, om reform Oslo96. Det er et intrevju med biokjemiprofessor Jan Oxholm Gordeladze, og overskriften er "Driv studentene hardere!"
Oslo96 skulle føre til større integrering av basale og kliniske fag ved medisinstudiet i Oslo etter hva jeg forstår, og det virker som om det var da de også startet med PBL (problembasert læring).
På meg virker det som om han mener at et av hovedproblemene er at det er blitt mindre fokus på basalfagene, noe som gjør at studentene går glipp av det man kaller en kompakt modellforståelse av mennesket. Studentene blir av den grunn dårligere til å se mennesket som en helhetelig organisme, og han hadde et eksempel med en lege som ikke kunne forklare ham som pasient hvorfor det skjer lagring av triglyserider i muskelvev som assosieres med insulinresistens.
Videre forteller han om hvordan det gjøres i utlandet da han selv har jobbet mye der. Han sier at i utlandet blir det stilt mye større krav til studenten i studiehverdagen. Ikke bare står professorene mer selvstendig til å velge hva de vil undervise i, men det er også hyppig testing og kristisk karakterbruk.
Han summerer på en måte opp til slutt med å si at Oslo96 hadde en god intensjon, men å fragmentere basalfagene og fjerne karakterer var et feiltrinn. I en ideell legestudenthverdag må studentene jobbe mye hardere og stilles langt større krav til. Studentene i seg selv er ikke for dårlige, men de drives langt fra hardt nok med den undervisningsformen de når ha.
En anatomiprofessor senere i bladet har også en kommentar om dette, og han snakker litt om dette med ansvar for egen læring. Jeg må si at jeg aldri helt har forstått det. Selv jeg som er forhåldsvis glad i skole og liker og studere ser jo forskjell i hvordan jeg jobber nå når jeg er i Slovakia i forhold til det året jeg studerte i Oslo. Hvor enn mye jeg vil studere og være flink, og kanskje tror at jeg er veldig disiplinert, så er det ikke til å komme unna at når det stilles større krav til meg da må jeg også jobbe hardere.
Anatomiprofessoren sier at vi må stole på at studentene vet hvordan de skal utnytte studiedagen på en god måte, og at lærer ikke må velge for dem. Jeg kan egentlig ikke si meg helt enig. Mye er opp til studenten, det er helt sant, men som jeg sa så trenger vi rammer og vi trenger at noen stiller krav til oss.
Så hva sitter jeg igjen med etter disse to artiklene. For det første så tror jeg at legeutdanning i utlandet, og kanskje særlig i øst-europa, er misforstått. Her er det nemlig letter å komme inn på universitetet, men vanskeligere å bli værende. Professorene forventer mye av oss, og stille høye krav til vår kunnskap. Kan du ikke svare på et spørsmål i timen risikerer du å bli kastet ut for eksempel, og hyppig testing fører jo til at man stort sett leser hele tiden. Jeg er faktisk enig med han biokjemiprofessoren at Norge faktisk har litt å lære av universitetene i andre land. Før jeg reiste til Slovakia så trodde jeg det ikke var mulig å stryke på en muntlig eksamen, for min erfaring er at norske lærere ofte ikke har hjerte til å stryke deg når du sitter der med dådyrøynene. Jeg tok feil. Ikke bare stryker de deg, men de stryker deg til og med når du har klart å si mye som er bra. Det stilles krav til deg, og ja det er ofte slitsomt, men jeg tror det hjelper meg til å jobbe godt og da også lære det man skal kunne for å bli en god lege.
Som en liten oppsumering vil jeg trekke frem den første artikkelen igjen. For selv om vi har ulike måter å studere på i Norge og i det store utland, så kommer stort sett alle norske medisinstudenter til å ha turnustjenesten og videre arbeid i Norge. Jeg tror det er viktig å se på hverandre som kolleger som har lært medisin på ulik måte. Nå kan vi bruke resten av karrieren på å samarbeide og lære fra hverandre, så vi sammen kan gi den beste behandlingen til pasientene.
1 tilbakeslag:
Hei Tonje! Kjekt å se du skriver en lengre post der du argumenterer og har meninger, og ikke bare har enkle opplevelsesreferater fra hverdagen.
Du er jo veldig snill, da, og holder igjen på konklusjonen, selv om du har grunn til å bli provosert over å bli karakterisert som annenrangsstudent.
Ha det fint, og lykke til med lesingen!
Legg inn en kommentar