Nye tider

Nå er jeg blitt fru Kirkeby, konen til Espen, og lykkeligere kone skal man lete lenge etter.
Ennå har jeg ikke blitt helt vandt til å skrive under på dokumenter med ny signatur, og jeg må stadig tenke meg om når jeg skal avgi fullt navn, men du og du så kjekt det er!

Bryllupsdagen var en drømmedag, tiden fløy, og vi koste oss fra ende til annen. Bryllupsreise har vi også vært på, to herlige uker i Spania med over 30 grader og strålende sol. Livet som gift svarer så langt veldig til forventningene, og jeg må nok innrømme at jeg fremdeles går og vandrer litt på rosa skyer.

Siden jeg nå er fru.Kirkeby har jeg også bestemt meg for at "Prestekragerommet's" tid er forbi, men fortvil ikke, for jeg kommer fremdeles til å blogge.

Adressen til den nye bloggen er:

www.famkirkeby.blogspot.com

og den vil både jeg og min mann oppdatere sånn med jevne mellomrom.

Sommerferie!

Nå er jeg helt ferdig med andre året på medisin. Det tar nok litt tid før det synker helt inn, for akkurat nå er jeg i flyttemodus siden vi skal flytte alt inn i den nye leiligheten før vi reiser i morgen. Nå skal det pakkes og ryddes, så skal vi ut og nyte sol og varme.
I kveld blir det feiring med en bedre middag på resturant, og i morgen er det første fly til Norge. Hurra!

Eksamener på rekke og rad

I dag var det eksamen i sykepleie som stod for tur. En grei liten eksamen egentlig, om enn det er vanskelig å motivere seg til å lese nå på slutten av eksamensperioden.
Heldigvis så var den skriftlige delen ganske grei, og jeg trakk drømmeoppgave på den praktiske delen. Eksamen begynte klokken åtte og jeg var ferdig klokken ni. Nå er det bare eksamen i slovakisk igjen så er jeg 3.klassing!

Som dere ser så har jeg fått noen nye venner også, bounty hunter og R2D2. Det var rett og slett en liten miniutstilling av star wars figurer bygget i lego i Zilina, Espen og jeg måtte ta bilde med samtlige.

May the force be with you!

Ett steg nærmere

Nok en eksamen er overstått, og det kjennes godt. Nå er det bare to "små" eksamener igjen før vi vender nesen hjemover til Norge. Det er deilig å nå kunne ta seg en lesefri dag, for det trengs virkelig. Vi har et minimum på 6 timers lesning hver dag, og noen ganger er vi oppe i 8 - 9 aktive lesetimer, det er rimelig slitsomt i lengden.
Dagen i dag skal gå til å hente oss litt inn slik at vi har nok krefter til å få unna de to neste eksamenene også.
På mandag blir det eksamen i sykepleie, og på fredag er det medisinsk slovakisk. Etter eksamen på fredag skal vi pakke leiligheten ned i esker slik at det kan flyttes inn i den nye leiligheten. Lørdag klokken 5:00 kommer taxien og henter oss, og da er det bare strake veien hjem.

Nå har jeg faktisk vært hjemmefra i 6 måneder. Så lenge har jeg aldri vært hjemmefra før. Nå er det Martin som er blitt hjemme, og det er jo egentlig en ganske fin tanke.

Bridalshower

Fredag den 17. juni skulle vi ha avslutning med biblestudy for i år. Alle amerikanerene, pluss Roman, reiser tilbake til USA til høsten, så det var jo egentlig litt mer enn en vanlig sommeravslutning kan man si. Jeg gikk dit og ante fred og ingen fare, men når vi kom dit varte det ikke lenge før Larry sa at det var jeg som var hedersgjesten i dag. Jeg ble rett og slett målløs.

Det kom frem kaker, presanger, og til og med en slags krone/hatt greie som jeg skulle ha på meg. Jeg tror jeg smilte helt rundt, de hadde klart å overraske meg skikkelig! Sånn går det når jeg ikke har facebook, da kan man planlegge altslags bak min rygg. Det var rett og slett en skikkelig amerikansk bridalshower, og det var svært koselig.

Gaver hører også med til bridalshower, og vi fikk både krystall
en kronologisk bibel, og mye annet koselig.
Jeg pakket opp, leste kort, tørket litt tårer, og
delte ut mange klemmer.

Heldigvis så er det ikke alle som skal reise fra Martin.
Chris, Stian, og Otelie har ennå noen år igjen her nede,
og det er jeg veldig glad for.

Emily og Janine

Chris, Gary, og Jojo (slovaker)

Otelie og Gina

Lille Emily med sin kjære Roman

Her har vi hele biblestudy - for en godgjeng!

Det var veldig kjekt å få føle seg litt som den kommende bruden, for når sant skal sies så føler jeg meg mer som den slitne studenten sånn til vanlig. Jeg er jammen heldig som har så mange gode venner her nede som faktisk ville stelle i stand noe slikt for meg.

2 år

Siden det er to år siden Espen og jeg ble kjærester, og ett år siden vi forlovet oss, så kom Espen hjem med en stor bukett roser i dag. Det var en kjekk overraskelse midt oppi alt eksamensstrevet.

Desverre så har vi ikke vase i hus, så Espen syklet til Tesco ens erend for å skaffe en vase i tillegg. Så i dag fikk jeg ikke bare roser, men også en flott vase. Han er jammen snill også han der som jeg skal gifte meg med.
I tillegg var vi ute og nøt en bedre middag. Deilig med litt avkobling. Det er rett og slett bare enormt godt å ha Espen her. Jeg er heldig!

One down...

...three to go.

I går hadde jeg eksamen i fysiologi, og det gikk rett og slett strålende. Den skriftlige delen synes jeg var vanskelig, men det gikk på et vis. I muntlig kom jeg opp i fordøyelse og absorbering av fett, hukommelse, og blødningstid. Ikke mine favoritter, men det gikk over all forventning. Så i går ble det feiring med vin til lunsj, og en bedre middag med gode venner på kvelden. I mellom lunsjen og middagen så la jeg meg ned på sengen, og da var det akkurat som om noen bare slukket lyset og jeg sov helt til klokken seks. Jeg var rett og slett helt utkjørt etter disse ukene med så intens lesing. Men det var verdt det, for det er en herlig følelse å ha fått unna den største eksamenen denne eksamensperioden.

I dag derimot er det bare å ta fatt på et nytt fag. Nå er det nemlig medisinsk biokjemi som står for tur. Det er ikke akkurat mitt favorittfag, men heldigvis er Gina flink i dette faget så jeg får sluke til meg litt kunnskap fra henne. Ikke så veldig lett å omstille seg til et nytt fag, men må man så må man.

Siden sist

Ikke bare har jeg sunget for både ordfører, minister, general biskop for den gresk katolske, romersk katolske, og den lutherske kirke i Slovakia.

Jeg har også vært på den nye sushi resturanten her i Martin. Det var nemlig Otelie som kom på den gode ideen at det måtte vi jo prøve ut. Chris har bodd i Portland, så han var allerede hektet på sushi. Jeg tror aldri jeg har møtt noen som har snakket så energisk om sushi noen gang faktisk. Gina og Otelie hadde også smakt sushi før, men Emily, Roman, og jeg, var noe mer skeptiske.

Da vi kom inn så det hele ut som en vanlig resturant, og vi prøvde å sette oss ved et bord. Det kunne vi ikke, for servitøren vinket oss med seg bort til et annet rom nemlig. Så vi måtte rett og slett ta av oss på skoene og sette oss på gulvet.

Roman (slovaker) og Emily (amerikaner)

Emily, Otelie (norsk), Chris (svensk)

Her kan du se den fiffige "døren" inn til rommet vårt.

Så kom talerker, spisepinner, og maten. Jeg synes nå det så noe stusselig ut da. Chris lærte meg at jeg skulle blande wasabien (grønn masse som lignet på kitt) med soya saus i den lille talerkenen. Så da gjorde jeg det. Det var visst fordi wasabi er sterkt og man må blande det ut.

Alle bestilte ulike ting, og så fikk vi det på to store slike fat. Litt som tapas egentlig, alle spiser av alt. Det var jo forsåvidt en hyggelig detalj. Bestilte du noe som ikke var godt kunne du bare spise de andre sitt. Grei ordning.

Jeg klarte aldri helt å få teken på dyppingen av sushien i wasabien, så det ble alltid veldig sterkt. Dessuten så var jeg ikke så begeistret for at man ikke bare kan spise litt om gangen, men man må jo ta alt inn i munnen på en gang. Men jeg spiste tre sushi "klumper", og er veldig stolt av det. Jeg har altså spist sushi på ordentlig for første gang i mitt liv.
Vi måtte også filme at jeg spiste sushi, bare for å bevise det.



En veldig hyggelig måte å ende dagen på etter mye eksamenslesning. Ryktene sier at vi kommer til å gå hit oftere, så jeg får bare lære meg å like dette her. Chris sa nemlig at du ikke liker det første gang, så blir det bedre andre gang, og tredje gangen er du hektet. Vel vel, det er jo lov å håpe.

Tanker fra en medisinstudent.

Som medlem i norsk medisinstudentforening (Nmf) får jeg en gang i måneden et blad som heter æsculap. Etter at jeg leste det denne gangen er det særlig to artikler som jeg har tenkt litt på i ettertid.
Den ene er skrevet av lederen i Nmf-Utland som nå er ferdig med studiet og skal vende hjem til Norge. Vedkommende skrev litt om at i forbindelsen med alt snakket om den nye turnusordningen har det også kommet frem at det finnes de av medisinstudentene i Norge som ikke akkurat er overbegeistret for oss utenlandsstudenter. Det virker som om flere har et inntrykk av at vi som studerer utenlands er de som ikke var "smarte" nok til å komme inn i Norge. Teorien virker til å være at vi reiste til utlandet for å gå på et "enklere" universitet, og at vi kommer til å komme hjem som dårligere leger. Det er jo veldig enkelt sagt av meg for å oppsumere mange forskjellige meninger, men du forstår poenget.

Den var når jeg leste dette at jeg kom på den andre artikkelen jeg leste i samme blad, om reform Oslo96. Det er et intrevju med biokjemiprofessor Jan Oxholm Gordeladze, og overskriften er "Driv studentene hardere!"
Oslo96 skulle føre til større integrering av basale og kliniske fag ved medisinstudiet i Oslo etter hva jeg forstår, og det virker som om det var da de også startet med PBL (problembasert læring).
På meg virker det som om han mener at et av hovedproblemene er at det er blitt mindre fokus på basalfagene, noe som gjør at studentene går glipp av det man kaller en kompakt modellforståelse av mennesket. Studentene blir av den grunn dårligere til å se mennesket som en helhetelig organisme, og han hadde et eksempel med en lege som ikke kunne forklare ham som pasient hvorfor det skjer lagring av triglyserider i muskelvev som assosieres med insulinresistens.

Videre forteller han om hvordan det gjøres i utlandet da han selv har jobbet mye der. Han sier at i utlandet blir det stilt mye større krav til studenten i studiehverdagen. Ikke bare står professorene mer selvstendig til å velge hva de vil undervise i, men det er også hyppig testing og kristisk karakterbruk.
Han summerer på en måte opp til slutt med å si at Oslo96 hadde en god intensjon, men å fragmentere basalfagene og fjerne karakterer var et feiltrinn. I en ideell legestudenthverdag må studentene jobbe mye hardere og stilles langt større krav til. Studentene i seg selv er ikke for dårlige, men de drives langt fra hardt nok med den undervisningsformen de når ha.

En anatomiprofessor senere i bladet har også en kommentar om dette, og han snakker litt om dette med ansvar for egen læring. Jeg må si at jeg aldri helt har forstått det. Selv jeg som er forhåldsvis glad i skole og liker og studere ser jo forskjell i hvordan jeg jobber nå når jeg er i Slovakia i forhold til det året jeg studerte i Oslo. Hvor enn mye jeg vil studere og være flink, og kanskje tror at jeg er veldig disiplinert, så er det ikke til å komme unna at når det stilles større krav til meg da må jeg også jobbe hardere.
Anatomiprofessoren sier at vi må stole på at studentene vet hvordan de skal utnytte studiedagen på en god måte, og at lærer ikke må velge for dem. Jeg kan egentlig ikke si meg helt enig. Mye er opp til studenten, det er helt sant, men som jeg sa så trenger vi rammer og vi trenger at noen stiller krav til oss.

Så hva sitter jeg igjen med etter disse to artiklene. For det første så tror jeg at legeutdanning i utlandet, og kanskje særlig i øst-europa, er misforstått. Her er det nemlig letter å komme inn på universitetet, men vanskeligere å bli værende. Professorene forventer mye av oss, og stille høye krav til vår kunnskap. Kan du ikke svare på et spørsmål i timen risikerer du å bli kastet ut for eksempel, og hyppig testing fører jo til at man stort sett leser hele tiden. Jeg er faktisk enig med han biokjemiprofessoren at Norge faktisk har litt å lære av universitetene i andre land. Før jeg reiste til Slovakia så trodde jeg det ikke var mulig å stryke på en muntlig eksamen, for min erfaring er at norske lærere ofte ikke har hjerte til å stryke deg når du sitter der med dådyrøynene. Jeg tok feil. Ikke bare stryker de deg, men de stryker deg til og med når du har klart å si mye som er bra. Det stilles krav til deg, og ja det er ofte slitsomt, men jeg tror det hjelper meg til å jobbe godt og da også lære det man skal kunne for å bli en god lege.

Som en liten oppsumering vil jeg trekke frem den første artikkelen igjen. For selv om vi har ulike måter å studere på i Norge og i det store utland, så kommer stort sett alle norske medisinstudenter til å ha turnustjenesten og videre arbeid i Norge. Jeg tror det er viktig å se på hverandre som kolleger som har lært medisin på ulik måte. Nå kan vi bruke resten av karrieren på å samarbeide og lære fra hverandre, så vi sammen kan gi den beste behandlingen til pasientene.

Det nærmer seg hjemreise...

I dag gjorde jeg noe veldig kjekt, jeg bestilte flytur hjem til Norge. Det er alltid kjekt å bestille fly hjem, med det var faktisk ekstra kjekt når jeg skulle bestille både til Espen og til meg selv. Så nå vet jeg litt hvordan tiden fremover vil se ut for meg.

• 14.juni: eksamen i fysiologi
• 18. juni: Espen og svigerforeldrene mine vender snuten mot Slovakia
• 30. juni: eksamen i medisinsk biokjemi
• 4. juli: eksamen i sykepleie
  
• 8. juli: eksamen i medisinsk slovakisk
• 9. juli sitter jeg på flyet hjem til Norge sammen med min kjære forlovede!

Nå skal det nevnes at alt kan skje i en eksamensperiode, og det kan godt hende at det blir noen endringer. Heldigvis så er det en ting som er sikkert, og det er det siste punktet. For etter den 8.juli er det ingen flere eksamensdatoer, så da er det bare å komme seg til Norge. Jippi!